NMBU Friluftsliv

9.-13. september

En onsdags ettermiddag i september dro en danske, en amerikaner, en sveitser og seks nordmenn mot Jotunheimen, optimistiske og klare for tur. Fire dager skulle vi tilbringe i fjellet og vi var alle spente på hvordan det ville bli.

Gruppa ble delt opp i bil, buss og tog før turen bar av sted til Jotunheimen. På turen ble det en stopp på pizzeriaen på Beitostølen før vi kjørte det siste stykket til Vargebakkan, like ved foten av Knutsøe. Middagen besto i, du skjønte det, pizza. Natta utendørs bar preg av nordlys som raskt danset over deg, mens jeg ble overrasket over hvor fort en satellitt beveger seg.

Neste dag i strålende solskinn pakket vi med oss en mengde vekt og positivitet. Turen gikk inn til Leirungsdalen og opp til Bukkehåmmåren (1910 moh). Det var en god sommerdag. Vi kunne se ferja på Gjende cruise bortover det turkise vannet. Rundt kunne vi se Tjønnholstind, Bukkelægret, Besshøe og Besseggen (bildet). Så klart skulle jeg gå den!

Vi fortsatte oppover mot Kvassryggen (2071 moh), før vi innså at Høgdebrotet (2226 moh) var for bratt med for mye snø. Etter en flere km lang omvei, campa vi ved foten av Tjønnholstind. Chili con carne på boks, og bær med vaniljekesam i kakaokoppen til dessert (bildet) var akkurat det jeg trengte da! Den natta var en god påminnelse om hvor digg det er å ta en Jägermeister og sove utendørs med ull, dunjakke og lakenpose i en romslig sovepose.

Neste dag var det blå himmel og sol, og vi gikk opp ryggen til Tjønnholsoksle (2145 moh). På toppen prøvde vi å regne ut antall meter ned til Søre Tjønnholet ved hjelp av Newton, men karen kunne ikke hjelpe oss, da det ble for mange ukjente. Traskingen videre i råtten snø uten gamasjer blei en fuktig opplevelse. Været opp til Tjønnholstind (2331 moh) var som det beste påskevær, men straks du var

kommet over toppen var jeg glad dunjakka ikke var for langt unna (bildet). Jeg ble litt overrasket over hvor lik jakka var en rosin, som jeg skulle få høre resten av turen 😀

Videre gikk turen via Leirungsdalen, og ned Svartdalen i stummende mørke. Her ble de dårligste pannekakene laget. For mye vann førte til at det heller ble en kremkake. Dette ble også den første kvelden i telt, da våte sokker og kald vind gjorde det ytterst nødvendig. Man kan si at jeg gledet meg til å stå opp klokka halv sju neste dag, for å gå inn i varmen igjen.

Neste dag besto av regn og atter regn. En liten gruppe skulle gå i forveien, mens de andre skulle slække, og senere ta ferja til Memurubu. Vi gikk ned en bratt kneik til Gjendebu. Der skulle pausen smake med en Gjendekjeks. Opp Bukkelægret i bare ullstilongsen i svett og fuktig vær, gikk trått, men godt. I tåka kom vi oss omsider ned til Memurubu (bildet). En vaffel har sjelden smakt så godt.

Idet jeg tenkte at været ikke kunne bli drøyere, så ble det nettopp det. I det verste regn- og tåkeværet presset vi oss fram til Campus Besseggen på 1430 moh, en forblåst plass hvor vi håpet på litt le. Oppsettingen av teltet med titalls steiner i en råkald og stormsterk vind var en maktdemonstrasjon jeg sjelden har vært med på før (bildet). Jeg presset meg inn i soveposen med det siste jeg hadde av håp og tørre klær. Den kvelden var det like greit å steke pølser i soveposen. Det ene teltet i gruppa ble til og med knust av vinden, som gjorde at seks folk sov oppå hverandre i et seksmannstelt, som slettes ikke er beregnet for seks personer. Sveitsiske kjeks med Jägermeister ble imidlertid redningen.

Herlighet så våt den natta var. Jeg måtte bruke alle klær utenfor tursekken til sovepute for at de ikke skulle dynkes i vann på kanten av teltet. Likevel hadde jeg det godt. Det gjorde det desto mer jævlig å stå opp, men da var det digg å komme seg i aktivitet. Mens en større del av gruppa tok ferja fra Memurubu til Gjendesheim, tok fire av oss turen over Besseggen uten å se noe (bildet). Like greit, for her var det bare komme seg fortest mulig til Gjendesheim i våte klær all over.

Da foten nådde asfalten etter 4 dagers gåing i ulendt terreng, følte jeg en sinnssyk mestringsfølelse jeg sjelden har opplevd maken til. Men det gjensto et problem. Jeg tenkte at; «det kan jo ikke regnes som Gjende Rundt hvis jeg ikke slutter der jeg startet». Dermed bar det i vei med fullt turutstyr på knallhard asfalt til parkeringsplassen i Vargebakkan. Dette tok imidlertid kaka. Herregud så sliten jeg var etter at jeg hadde både gått og jogget etter de sprekeste i gruppa, men jeg har sjelden vært mer lykkelig. 6,3 mil er ikke hverdagskost.

Veien hjem i sokkelesten med cheeseburger, en boks dyvåte rosiner og en dose sosialt samvær i bilen var himmelsk. Har virkelig skaffet meg gode venner.

Takk for turen!

mvh Knut