NMBU Friluftsliv

6.-7. februar

Med stor entusiasme en lørdag morgen klokka 8.50, tok vi toget til Oslo for å sjekke festforholdene på Frognersætra. Her var det industrirøyk og tåke, akkurat det jeg forventet. Men for et liv! Tusenvis av trøtte sjeler gledet seg til å se det lille man kunne se av utøverne på femmila.

Det var ikke så mye, så med Ola og Aleksander m. flere, tok vi oss ned til Styggedalen. Her kunne man nyte en pøsj i lompe (uten ketchup), øl, lefse, brødskiver, kakao og kvikklunsj, i et rimelig surt vær. Men her så vi noe. Petter! Petter! Kor e du?? Nei, hanj e for langt bak hanj Sundby! Dæffen! Det var sånn det måtte gå. Martin Johnsrud Sundby vant igjen. Petter Northug er ikke seg sjøl. Men trøsten er at Niklas Dyrhaug ble nummer to.

Laghopprennet senere på dagen foregikk i et greit skue, med masse liv; kanelboller, øl og «Heeeeeeey, HEY, beibah! OH! AH!», altså tipp, topp, tommel opp. Etter hvert så vi bare en mann som landa. Hvor kom han fra, egentlig? Hadde aldri turt å ta livet av meg selv i 90 km/t, ved å ofre kroppen min til hoppkulen. Da hadde jeg heller latt være. De norske hopperne ble forøvrig nummer to. I stedet for å bli most og tråkket ihjel av festglade deltakere på afterski, som på forunderlig vis hadde solgt flere billetter enn det var kapasitet til, ga det en større gevinst å bli grepet av en koselig bållukt, kalde sokker og godt selskap.

Dagen derpå så hele campen ut som en slagmark fra Game of Thrones. Alle hadde forlatt området, og lagt igjen stoler og sofaer, telt og mat. Alle de sorte teltflekkene så ut som døde soldater, og det var en tykk kruttrøyk i området etter raketter (avfyrt klokka 07.00), og ellers en enda tykkere tåke en gårsdagen. Det nektet jeg å dra hjem for. Jeg måtte jo se Therese Johaug – ekspressen fra Dalsbøgda, knuse de andre på tremila. Og jaggu var det det som skjedde. I de verste forholdene er det umenneskelig, det hun gjorde. 3,46 minutters seiersmargin. Herregud! Da var det på tide å dra hjem.

Knut Feilberg