NMBU Friluftsliv

18. til 21. januar

Tre trivelige folk i et telt på Venabygdsfjellet, med plenty sjokolade og humør, er en sikker suksess.

Vi ankom Venabygdsfjellet i Ringebu torsdag kveld, og det første vi gjorde var å kjøre oss fast i en beklagelsverdig brøyta parkeringsplass. Vi løste den floka, og satte opp teltet etter kort tid, på et sted som hadde vinterturens luksusvare: rennende vann! Vi spiste en bedre middag bestående av blant annet potetmos og bønner, før vi fant soveposene.

Fjellene i Rondane brukte opp all sin råskap da toppene rundt Rondvatnet ble skapt. Lenger sør blir terrenget roligere, fjellene rundere og myrene større. På fredagen startet vi ferden rundt det lille, snille fjellmassivet Stulshøgdin. Omgitt av myr på alle kanter, er det noe fuktig å gå turen sommerstid, men om vinteren skaper de flate myrene og de mange timene med vind ett ypperlig ski- og pulkterreng!

På vei til fredagens leirplass var vi også innom bjørkeskogen, som for øyeblikket var mer snø enn skog. Tåka kom sigende utpå ettermiddagen, så vi slo opp teltet når vi syntes at vi hadde gått langt nok. Den kvelden spiste vi linser, couscous og store mengder fetaost i en rett som kan stamme fra det gresk-asiatiske kjøkken.

Lørdag morgen våknet vi til lyden av ryper og en soloppgang som nesten greide å bryte gjennom skydekket. Etappen den dagen ble kortere enn på fredag, så etter vi hadde slått opp teltet hadde vi tid til en liten ettermiddagstur med lett oppakning. Vi besteg da Store Stulshøgdin, fikk god utsikt og satte noen telemarksvinger på det perfekte føret: Knallhard skare med et lite lag styresnø. Om kvelden åt vi den tredje gode middagen på rad, før vi kosefyrte med primusen og spilte spillet som er på innsida av 200-grammerne til Freia.

Søndag morgen var tåka tilbake. Hverken do eller terreng var å skimte.  I likhet med Nansen satte vi pris på en oppdatert værmelding, men i motsetning til han mottok vi den per SMS. Den meldte om sol og pent vær, så vi besluttet å fyre primus og være optimister en stund til. Da tåka ikke rikket seg en millimeter, brøt vi opp likevel, med tanke på at vi skulle starte en bil som hadde stått tre netter i minus femten. Det eneste å gjøre i slik ertesuppe er å ta kompasset i hånda og vende blikket ned, slik at skiene retter seg pent etter marsjpila. Terrenget var flatt og stupene få og fjerne, så ferden ble farefri selv om eventuelle farer nok gikk oss hus forbi.

Hauk Leibe

Foto: Kaia Mathea Nersund