NMBU Friluftsliv

Vi var fem spente og ivrige togpassasjerer på vei til Oslo med all intensjon om å ikle rollen som profesjonelle syklister. Fra Oslo sentralstasjon rullet vi oss gjennom oppoverbakker med asfalt og travle folkemengder. Det var tross alt bare 15 kilometer til den egentlige turstarten forsikret turleder oss om. Profesjonaliteten vår sank et par hakk.

Omsider ble landskapet grønnere. Vi hadde kommet oss forbi Alna og inn på en skogsti. Skoglukten tok over for eksosrøyk og gatestøy ble erstattet med stillhet. Solnedgangen var gyllen og turgleden steg. Et par ekstra oppoverbakker gjorde ingenting da nedoverbakkene var mange. Profesjonaliteten vår steg et par hakk.

I alle fall frem til en nedoverbakke da turleder punkterte. Det ble til en liten pause med raskt slangeskifte for turleder og snackspause for tilskuerne. Hodelyktene ble skrudd på i et kommende mørke. Slangen var byttet og vi syklet videre imot rasteplassen for natten.

 

Problematikken viste seg derimot ikke å være over. En av syklene hadde problemer med girene. Det ble et par stopp med fiksing, før vi omsider snudde sykkelen på hodet for en nærmere inspeksjon. Noe hadde visst bøyd seg, fortalte en av de mer sykkelvitende blant oss. Fiksing var ikke akkurat mulig her, så det ble heller en streng instruksjonsliste over hvilke gir syklisten kunne bruke, og hvilke gir syklisten definitivt ikke kunne bruke. Dette viste seg å duge nok til en grei fremkomstfart. Noen minutter senere endte en annen syklist opp med en kort visitt i grøfta.

Vi karret oss videre gjennom mørket, og kom omsider fram til et flatt område. De to fremste syklistene foreslo at vi skulle slå leir der for kvelden, totalt uvitende om et «telting forbudt»-skilt 2 meter bak dem. Det ble et par kilometer til med sykling.

Omsider kom vi frem til et annet egnet sted for litt næring og nattesøvn. Vi slo opp telt og hang opp hengekøyer, spiste et varmende måltid og forvekslet noen gode historier. Problematikken var for nå glemt, men ikke helt over.

Vi startet neste dag ca. klokken 8 med frokost før vi pakket ned og fortsatte sykkelferden sørover. Det var nå duket for noen kilometer med skikkelig terrengsykling. Sola skinte mellom trærne og temperaturen steg. Stiene bød på masse røtter og steiner, en god del spennende nedoverbakker, og noen oppoverbakken der sykkeltrilling så og si var eneste mulighet. Trivselen var høy.

Etter noen timer var det tid for neste problem. Turlederens sykkelkjede bestemte seg for å ryke midt i en oppoverbakke. Sykkelen ble snudd på hodet og fiksing og snackspause ble nok en gang iverksatt. Turen fortsatte omsider med et høvelig fikset sykkelkjede gjennom Østmarkas skoger. En del stopp under veien ble selvfølgelig brukt til å fikse et stadig returnerende bagasjeproblem.

Høydepunkter var det selvsagt likevel, som en meget god lunsj og trivelige folk som hjalp oss å finne veien når vi måtte revurdere rutevalg på grunn av diverse, tidligere nevnte problemer. Girproblemet ble etter hvert også en gjenganger. Men fint vær var det jo, og stien og landskapet var meget iøynefallende.

Omsider kom vi oss tilbake til kjære Ås. Utrolig nok kan man kanskje si. Sykkelkjedet til turleder røk gjentatte ganger, men så sprek som han var jogget han store deler av ruten etter siste fiks for å unngå enda et tilfelle av problemet. Til slutt satt vi da altså igjen med en masse problemløsningserfaring, og ikke minst en spesiell og meget flott sykkelopplevelse med fine folk.

 

Takk for turen!

-Jarl van Sterkenburg